Vi feirer ikke Kristmesse her i det høye nord, vi feirer jòl. Og så feirer vi nytt år, vi feirer at vår grønne, glitrende planet har svingt seg enda en gang i dansen rundt det kosmiske treet vårt, der stjerna i toppen heter Sol, Sol er en gul dvergstjerne av klassen G2.
Likevel inntar prester og prelater og disiplene deres som en sjølsagt ting de fleste sendeflater på denne tida, det gjelder både radio og fjernsyn og den mer eller mindre kulørte pressa.
Men vi glemmer ikke. Derfor skal vi i år ta opp en tråd som ble lagt ut i avisspaltene for to runder rundt Sol siden, here goes:
Da jeg gikk på norsk grunnskole på 1960-tallet var kristendomsundervisninga såpass sentral at hver skoledag starta med salmesang. Og allerede som sjuåring i klasse 1B ved Hasle skole i Oslo ble jeg sendt på gangen fordi jeg rakk opp hånda og sa: – Frøken, det eventyret har jeg hørt før!
“Det trengs en landsby for å oppdra et barn”
Hun avslutta gjerne kristendomstimen med ei fortelling fra bibelhistorien, Daniel i løvehulen eller Mennene i ildovnen eller noe.
Og jeg ville jo gjerne at lærerinna vår skulle legge merke til den beleste unge mannen ved vindusrekka, så derfor. Men det var ikke noe eventyr! fikk jeg straks streng beskjed om.
Men vitenskapen var også til stede. Vi hadde ei illustrert lærebok om menneskets utvikling. Der var det ei tegning av en steinalderfamilie. Det var steinaldermor og steinalderfar og steinalderbarnet som sto utafor steinalderleiligheta si, altså familiehulen. Det gikk noen år før jeg skjønte at dette var vår tids kjernefamilie projisert sånn cirka 10 000 år tilbake i tid.
Julaften 2020 prøver steinerhøyskoleprofessor Markus Lindholm seg på samme øvelse i hele venstresidas dagsavis, Klassekampen:
“Allerede tidlig i menneskeslektens evolusjon ser man omrisset av farsfiguren,” skriver han.
I beg to differ.
Jeg og mange med meg har jo lest blant annet “Familiens opprinnelse” av Friedrich Engels siden sist, kameraten til Karl Marx som fylte 200 år i november 2020. Og vi mener han absolutt er inne på noe vesentlig i boka si:
Det vi allerede tidlig i menneskeslektens evolusjon ser omrisset av er mor. Det er mor som setter barna til verden. Det kan jo observeres med det blotte øye både blant dyra og hos menneskene.
Å koble hannkjønnet til den mirakuløse hendelsen som en fødsel var og er, derimot, det er ikke nødvendigvis gjort i en håndvending. Ettersom ni måneder er et godt stykke tid for et menneske, opptil flere årstider faktisk.
Det er derfor vi skuer omrisset av matriarkatet når vi ser bakover i historien vår.
Vårt tips er at det ikke var før det Engels kaller “den første, store samfunnsmessige arbeidsdelinga” – utskillelsen av egne gjeterstammer – at noen begynte å lure på om mannen kanskje hadde en rolle i den biologiske reproduksjonen. Mor er gammal som alle haugene, hun, bokstavelig talt. Far ble født i går. Av mor.
Heldigvis avslutter Markus Lindholm teksten sin med å skrive at “det trengs en landsby for å oppdra et barn”. Her møtes våre romjulsveier, og takk for det.
Ser vi langt nok framover ser vi omrisset av hva som kommer etter det temmelig kortvarige historiske fenomenet (den borgerlige) kjernefamilien.
Når vi alle blir mødre. Når alle barn blir alle voksnes ansvar, fordi vi elsker dem og hverandre: Menneskehetens samboerskap på Jorda.
Godt nytt år!
Det koster penge at lave progressiv journalistik. Kun med din støtte kan Arbejderen fortsat udgive frit tilgængeligt journalistisk indhold af høj kvalitet.