Onsdag 26. oktober er det hundre år siden Benito Mussolini og den brune søpla hans rulla mot Roma, dit alle veier etter sigende fører.
Hundre år etter brunes Europa på nytt. Hva må gjøres, kamerater?
Kuppet blei arrangert av fascistpartiet Partito Nazionale Fascista og leda av “kvadrumviratet” Italo Balbo, Emilio De Bono, Michele Bianchi og Cesare Maria De Vecchi.
Mellom 25 000 og 30 000 svartskjorter deltok i marsjen, delvis bevæpna, ikke særlig godt organisert. Den italienske hæren hadde minst like mange soldater klare til å forsvare byen, men ordren blei aldri gitt:
Kong Viktor Emanuel III nekta å signere statsminister Luigi Factas erklæring om unntakstilstand og militær motstand.
Så mye for føydale forhold i vår tid, en særs dårlig idé.
Benito Amilcare Andrea Mussolini gikk ikke sjøl, han forflytta seg ikke per pedes, han tok toget fra Milano til hovedstaden 30. oktober 1922 og tiltrådte som statsminister, vips, dagen etter. Det var en tirsdag.
“Fasciststaten er folks barnepike i utrolig grad. Den meget oppskrytte forenkling av statsmaskineriet er for en stor del en fiktion, forenklingen er gaat haand i haand med en utvidelse av byraakratiet, med det for øie at styrke fascismens maktstilling. For øieblikket er det umulig at trække en grænse mellem det som er den italienske stat og det som er det fascistiske parti,” skriver Oscar Pedersen i heftet “Italien, Mussolini og fascismen” (1925).
Etterlev FN’s Rasediskrimineringskonvensjon av 1965. Forby rasistiske, fascistiske og nazistiske organisasjoner!
Det koster penge at lave progressiv journalistik. Kun med din støtte kan Arbejderen fortsat udgive frit tilgængeligt journalistisk indhold af høj kvalitet.

