Staten, det er meg! sa Ludvig Fjortis der han satt på tronen sin, på tampen av en langdryg, føydal natt. Han tråkka ikke druer, han. Han nøyde seg med vin. Men snart var siste flaske tømt. Og dér: en giljotin.
Nei, adelstaten var ingen perpetuum mobile. Kjøpmenna & bønda sørga grundig godt for dét. Staten er i romtid et historisk fenomen; slik Engels har forklart – dét gjelder òg familien.
Det er ‘kke lett å være borger. Det er gods og gull samt variabel kapital å passe. Ansvarsfuller stillinga på høyden av vår sivilisasjon. En pyramidevokter er verdt minst en million.
Arbeidskrafta, som før nevnt, må også passes på. Den må soves, den må drømmes, den må virke, stå & gå. Det er derfor det står skrevet på ei bildør i det fri: “Protect and serve” – to sider har nasjonens politi.
Det er godt å gå på gata uten å bli overfalt. Det er godt å komme hjem & ikke være frastjælt alt. Så hvorfor roter pinken med den rolla de har fått. George Floyd vil sikkert si at noe har de misforstått.
I Norge går regjeringa for allmenn væpning nå! “Sånn er det over dammen, vi må sjølsagt følge på.” Vi deler ikke analysen; atter nei! til slikt. (Vi har en kritisk posisjon, vi òg, som skriver dikt.)
Historien er ikke slutt. Herr Francis Fukuyamavar aldri noen venn av verken dikter’n eller dama. Ikke er vi anarkister heller, det er sikkert. Vi kan vår egen fortid & ser framover med kikkert.
Først ser vi et nivå der kokkepikene tar makta. Dér fins det garderobeskap for nedpakking av drakta. Så setter vi på platespiller’n. Lennon lagde låta. Den som ikke skjønner nå, kan vennligst holde tåta:
– Imagine …
Det koster penge at lave progressiv journalistik. Kun med din støtte kan Arbejderen fortsat udgive frit tilgængeligt journalistisk indhold af høj kvalitet.